I norsk sammenheng brukes «økonomisk kriminalitet» som et bredt paraplybegrep for lovbrudd som ofte kan knyttes til lovlig næringsvirksomhet, eller næringsvirksomhet som gir seg ut for å være lovlig, og som har som formål å generere økonomisk gevinst.
Lovbruddene inkluderer bedrageri, skattesvik, korrupsjon, økonomisk utroskap, regnskapsovertredelse, lønnstyveri, hvitvasking, misbruk av offentlige støtteordninger og trygdebedrageri.
Det finnes ikke én internasjonalt akseptert definisjon av økonomisk kriminalitet. Det er likevel enighet om tre faktorer: Økonomisk kriminalitet skjer som oftest i en kontekst som i utgangspunktet er legitim og profesjonell. Kriminaliteten skaper, eller har til hensikt å skape, økonomisk gevinst. I tillegg er gjerningspersonen gjerne fysisk adskilt fra en konkret fornærmet.
Økonomisk kriminalitet rammer fellesverdiene våre. Svart arbeid og andre skatteunndragelser fører til store inntektstap for staten og til at midler ikke kommer fellesskapet til gode. Svart arbeid medfører også at enkeltpersoner ikke opparbeider seg trygderettigheter som pensjon, sykepenger og fødselspenger. I noen tilfeller skjer svart arbeid i kombinasjon med trygdebedrageri. Staten utbetaler i så fall en stønad som personen ikke har rett på, samtidig som den taper inntekt i form av skatt og arbeidsgiveravgift. Manglende tiltak overfor denne typen lovbrudd kan føre til svekket skattemoral og på sikt undergrave den velferdsstaten vi er kjent med. Fiskerikriminalitet og andre former for ulovlig uttak av ressurser rammer også fellesskapets verdier.
Tilsvarende kan kriminalitet som korrupsjon hindre økonomisk utvikling og innebære økte kostnader for myndigheter og næringsliv, uriktig bruk av offentlige ressurser og risiko for uriktige avgjørelser fra myndighetenes side.
I tillegg rammer økonomisk kriminalitet også enkeltmennesker. Arbeidslivskriminalitet (a-krim) og nettbedrageri mot eldre er eksempler på økonomisk kriminalitet som rammer sårbare enkeltindivider. Organiserte kriminelle er involvert i økonomisk kriminalitet i større grad enn tidligere. Grensene mellom den rene økonomiske kriminaliteten og annen profittmotivert kriminalitet blir mindre tydelige. Konsekvensene av manglende oppfølging kan både være store økonomiske tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunnet, og tap av tillit og trygghet.
Å bekjempe og begrense omfanget av økonomisk kriminalitet er ikke bare et spørsmål om å forhindre økonomiske tap, men også om vern av våre felles samfunnsverdier.
Politiet og påtalemyndigheten, herunder Økokrim, er sentrale aktører både når det gjelder forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Men økonomisk kriminalitet kan ikke bekjempes av politiet og påtalemyndigheten alene. Å styrke politiets arbeid vil derfor bare være en del av løsningen. Kontrolletatene, for eksempel Skatteetaten, Nav, Arbeidstilsynet, Tolletaten, Finanstilsynet, Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet og Helfo, bidrar også i stor grad til å begrense omfanget av økonomisk kriminalitet. Tilsvarende gjelder for næringslivet, finanssektoren og privatpersoner, som også i fremtiden må være seg bevisst sin rolle i forebygging og avdekking av kriminaliteten. Et effektivt vern mot økonomisk kriminalitet forutsetter at dette anses som et ansvar for hele samfunnet.
Statistikken over anmeldte lovbrudd viser at det har blitt færre saker, samtidig som politiet henlegger mer. Bedragerier utgjør en stadig høyere andel av den registrerte økonomiske kriminaliteten. Over tid har det vært mellom 20.000 og 25.000 etterforskede lovbrudd per år innen økonomisk kriminalitet. Siden 2016 har i snitt syv av ti anmeldte saker med strafferamme under seks år blitt henlagt.
Et anslag på den norske skyggeøkonomien indikerer en størrelsesorden på mellom en til fem prosent av fastlands-BNP for 2019. Det tilsier en samlet skjult verdiskaping på mellom 27 til 133 milliarder kroner, som tilsvarer tapte skatteinntekter mellom 10,8–53,2 milliarder kroner. Slike anslag er beheftet med stor usikkerhet.
